Jeanette Wagelid Schjetne

Et annet tilfelle var Anette, en flott jente med vanlige interesser på fritiden. Hun spilte fotball, drev med svømming og klatret litt. På skolen gikk det rimelig bra. De store utfordringene viste seg for fullt i 5. trinn. Da sa matematikklæreren til foreldrene at ”Anette jobber svært sent i matematikktimene. Hun får ikke gjort mer enn 2 til 5 oppgaver i løpet av en undervisningstime. Hun jobber sent. Hun henter fram norskboka når det er matematikk vi skal ha. Hun regner feil og må viske ut oppgaver. Hun glemmer matematikkbøkene, roter bort blyanten og viskelæret. Hun har så lite orden i sakene sine. Dere er nødt til å hjelpe henne med å holde orden.”  

Hjemme ble det en fortvilet situasjon. Ettersom datteren var så sen å jobbe, ble det mange ekstra timer med matematikk. Oppgaver i tallrommet opp til 10, tok lang tid og det så ikke ut til å sitte. Flere ettermiddager satt de med matematikk emner, helt til datteren forstod emnet. Dagen etter, da temaet skulle repeteres, var alt glemt. Det skjedde flere ganger at alt det ”innlærte” ble glemt, og foreldrenes fortvilelse vokste. I tillegg til de matematiske utfordringene, slet datteren oftere og oftere med hodepine.

Kunne det være noe galt med Anette?

På medisinskavdeling på sykehuset kunne ikke legene finne noe galt ved EEG. Det ble også utelukket epilepsi, hjernen ble skannet og ingenting unormalt ble funnet.

Kunne det da være noe psykologisk?

Hos barnepsykologen ble Anette IQ-testet, med normale funn, men litt svak på oppgavene som gjaldt matematikk, med det var knapt nok nevnt i rapporten. Hun ble testet for ADHD uten at det kunne være årsaken. I nesten 2 år gikk Anette jevnlig til barnepsykologen, men først da hun ble 14 år og gikk i 8. trinn, fikk hun diagnosen matematikkvansker/dyskalkuli.

Matematikkarakteren var da lav, og situasjonen var fortvilet. Gangetabellen kunne Anette overhode ikke, det hadde skolen og foreldrene gitt opp for lenge siden. Enkle oppgaver som addisjonsoppgaven 3 + 8 løste hun med å telle på alle ti fingrene og tærne, en svært tid- og energikrevende strategi. Til sammenligning, arbeidet de andre klassekameratene med multiplikasjon av brøk, utviding av brøker og desimaltall m. m. Hennes eget selvbilde var redusert og tiltro til egne evner var svekket.

I dag har Anette hatt matematikkterapi i litt over to år, hun har fått god tallforståelse og kan regne med alle de fire regneartene, og hun har forståelse for addisjon, subtraksjon, multiplikasjon og divisjon. Hun har fått klar forståelse over posisjonssystemet, desimaltallene og brøk. På skolen har hun en 3’er i matematikk og hennes egen tiltro til egen evne har økt.